TALKIE WALKIE

Jeg har fått meg skjegg! Ikke langt skjegg og ikke fint skjegg, men i det minste skjegg. Så nå vet dere det. Egentlig kunne jeg avsluttet denne bloggposten nå. Jeg føler at dere nå har fått så mye informasjon at dere kunne trengt en dag eller to på å fordøye det dere akkurat har lest. Men ettersom jeg har litt mer jeg skulle sagt blir dere dessverre nødt til å forbrede dere på enda litt mer informasjon. Heldigvis kan dere sile ut det dere ikke finner like spennende som det faktum at jeg har fått meg skjegg. Det vil si det meste.

Grunnen til at jeg har vært musestille de siste dagene (og strengt tatt grunnen til at jeg har dyrket skjegg) er fordi jeg har vært på hyttetur. Fjell, snø, ski og ei dåse sprudlevann. Hei, så moro for barna!

På hytteturen har man lært to ting:
1) Jeg har litt igjen før jeg kan slå Petter Northug i en spurt.
2) Risk er et morsomt spill, men det blir enda morsommere dersom du gjør det om til en drikkelek. Illustrert med en vinnende Simen:


Neste gang tar jeg med meg alle bloggleserne mine på hyttetur. Det blir stas det! Nå får jeg gå og klippe av meg skjegget. Litt redd for å bli forvekslet med Mulla Krekar.

---

Og som et lite post scriptum: Ei litta frøken fra Molde som er ganske kjent for folk som har det som hobby å studere navnene til alle som ligger på topplisten til blogg.no har en avstemming på bloggen sin der hun skal avgjøre hvem som skal kunne smykke seg med tittelen "bloggforbildet". Ettersom jeg er verdens minste blogg taper jeg jo denne avstemningen så det synger (jeg tror det bare er Lars Tangen som har færre stemmer enn meg), men dersom du skulle være så forvirret at du syns at jeg fortjener en stemme eller om du bare vil være hyggelig og sørge for at nederlaget mitt ikke blir alt for pinlig kan du slenge inne en stemme HER.

(stemmer du på meg skal du få en vaffel....lover liksom)    

Ble litt kort video grunnet en feiende flott hodepine, men kjenner jeg dere rett tilgir dere meg. Nå skal jeg drikker litt mer emo-gløgg før jeg beveger meg ned til sentrum for å se på Spring Awakening. Det blir stas.

---

Må bare kommentere det faktum at overraskende mange av dere var positive til skjegg. Pass dere. Før dere vet ord av det sitter jeg her med julenisseskjegg. Det hadde vært litt gøy. Ho ho ho!

---

Ps. Det er fem poeng til de som klarer å se fra hvilken TV-serie koppen min er fra! Fine, fine koppen min.

I frykt for å høres ut som begynnelsen på en gammel Johnny Cash-låt: Jeg skadet meg selv i dag. Sånn ordentlig EMO-style med barberblad og hele greia. Masse blod kom det også. Så ut som en scene fra Saw. Jeg har aldri sett Saw, men jeg innbiller meg at det er sånn cirka sånn det hadde sett ut. Og det verste var at det ikke ville slutte å blø. Det bare rant og rant.

 

Nå sitter sikkert mange av dere og tanker: Jøsses, har det faktum at Team Simone røk ut av Det store korslaget gått så hardt inn på den stakkars gutten at han har begynt med selvskading? Vel, jeg kan berolige dere: Ja, jeg er så klart deprimert over at avstandsforelskelsen min (mye mulig mitt livs kjærlighet) ikke lenger skal flørte med meg gjennom TV-skjermen, men nei. Jeg hadde bare et litt ublidt møte med barberhøvelen min i dag morges. Så nå har jeg kuttet meg opp i hele ansiktet. 

 

Jeg tror jeg er verdens dårligste til å barbere meg. Kanskje jeg bare skal anlegge skjegg. Da hadde jeg blitt barsk da!

 

Også har jeg fått meg kjæreste. Det er en bamse. Den er god å klemme på. Det er alt jeg ser etter i en partner. Jeg er ganske grei å ha med å gjøre. Også liker jeg lange turer i skogen, kafébesøk og en god film. Sånn. Nå ble det en kontaktannonse. Bare å melde sin interesse.

 

 

Syns jeg bare måtte slenge med denne kommentaren jeg faktisk fikk fra Voe back in the days da jeg hadde lagt bloggen litt på hylla. Det er litt som at Alex Ferguson stikker hodet inn i garderoben til Trøkkstad IL gutter 97 og sier han syns de er "bloody great".

 

---

Også må det jo nevnes at Team Simone forsvant ut av Det store korslaget i dag. Det var trist. Jeg vet nå hva det vil si å ha kjærlighetssorg. Nå skal jeg gå og være litt emo.

Hvis du stabler 10 000 esker med pizza Grandiosa oppå hverandre får du et tårn som strekker seg 250 meter opp i været. Det vil si nesten 4 Japp SpaceShot plassert oppå hverandre. Det er ganske høyt.

Jeg vet ikke hvorfor norske tabloider har for vane å illustrere mengde for oss vanlig dødelige i antall esker med pizza Grandiosa, men det er jo veldig effektivt.

Dersom du legger 10 000 esker med pizza Grandiosa etter hverandre 10 000 ganger kommer du hele 35 000 kilometer. Det vil si cirka 833 maraton. Dersom du skulle løpt alle disse pizzaeskene med maraton hadde det tatt deg rundt 139 dager. Da er du ganske sliten etterpå. Heldigvis har du masse pizza du kan spise underveis.

Poenget mitt er at 10 000 er ganske mye. Faktisk er det kjempemasse! Både når det kommer til esker med frossenpizza, men også når det kommer til kommentarer.

12. november i 2008 skrev jeg min første bloggpost her på bloggen. Den ble lest av cirka to mennesker, meg og mamma, og fikk null kommentarer. 152 bloggposter senere kan jeg endelig heve champagneglasset og feire at kommentar 10 000 har tikket inn.

For å sette det litt i perspektiv: Dersom hver eneste innbygger i Gjesdal kommune i Rogaland skulle gått på butikken og kjøpt seg en pizza Grandiosa da hadde de solgt en helsikes mange esker med pizza Grandiosa. Faktisk 10 000 esker! Da hadde de blitt mette da. 10 000 er mye!

Så, kjære leser, enten du er fast, løs eller tilfeldig forbipasserende: takk for at akkurat du sørger for at verdens minste blogg har verdens beste lesere! Klapp deg selv på skulderen, si til deg selv ?godt jobba kamerat? og stek deg en Grandiosa. Det har du fortjent.

Gratulerer til bloggen, til meg og til deg. Tre ganger tre hurra!   

Da jeg i dag skulle hjem fra jobben måtte jeg vente i over en time på at kollektivtransporten min skulle komme og hente meg. I en god blanding av kjedsomhet og akutt irritasjon bestemte jeg meg for å finne fram notatboken min og skrive ned det som gikk gjennom hodet mitt i det bussen trillet meg hjem. Dette ble resultatet:

Jeg vil ikke si at jeg hater kollektivtransport. Hater er jo et ganske sterkt begrep og burde ikke brukes i hist og pist.

Ikke det at jeg ikke hater. For all del. Der skal jeg være ganske ærlig. Jeg hater masse. Jeg er en veldig hatfull person. Det kommer nok av alderen. Mitt inntrykk er at jo eldre mann blir jo mer hatende blir man. Gammel, grinete, bitter og ikke minst: hatende.

Topp 5 ting jeg hater akkurat nå:

1. Han stygge mannen som sitter ved siden av meg på bussen og drikker alkohol. Han lukter vondt.
2. Venting. Venting er kjedelig og unødvendig bruk av tid.
3. De dustene som hele tiden hoppet over den ene sangen jeg hadde lyst til å høre på når jeg var på vors på lørdag. De satte på Kesah (eller hva pokker han/hun/de(?) heter). Fu.
4. Han mannen ved siden av meg som nå har begynt å klaske seg selv på låret mens han ler. Han fortjener to plasser på lista.
5. Hun dama som skal snakke om "sjenerende utflod" hver gang jeg ser på TV mens jeg spiser.

Jeg kan godt føye til kollektivtransport på den lista. Jeg vet jeg sa jeg ikke hater kollektivtransport, men jeg løy. Sue me!

Men bare når det snør. Jeg skal jo ikke være urimelig. Kollektivtransport kan være ganske koselig når det er passe varmt, alt er i rute, du får to seter for deg selv og du slipper å prate med noen.

Jeg er visst ikke bare hatende, jeg er usosial også. For en hyggelig fyr jeg må være.

Men jeg skal ikke klage. Jeg har Sigur Rós på øret og da har jeg det alltid bra.

Bitch out!

Av og til er det viktig å legge pjatt og usakligheter til side. Det skjer av og til viktigere ting her i verden enn at Lars Tangen har fått en ny maskara i posten eller at Julia har brukt litt for mye solpudder.

Som dere alle helt sikkert har fått med dere er mange barn og unge rammet av den forferdelige situasjonen som har oppstått på Haiti etter det katastrofale jordskjelvet. Barn har mistet sine foreldre og familier står uten hus, mat og vann. Den haitiske regjeringen er fraværene og opptøyer truer sikkerheten til overlevende.

Slik det ser ut nå er det en håpløs situasjon i et av verdens mest sårbare områder. UNICEF er en av organisasjonene som jobber for å bedre vilkårene for barn og unge som har havnet i midten av denne forferdelige situasjonen. Men for at UNICEF skal kunne hjelpe trenger de hjelp fra oss.

Så jeg håper alle som har mulighet til å støtte UNICEF gjør det. Enten ved å bidra økonomisk, ved å spre UNICEFs budskap videre på sin egen blogg eller begge deler.

Husk at all hjelp nytter og at absolutt alle kan gjøre en forskjell.

Jeppsi pepsi, da har man prøvd seg på litt videoblogging igjen. Lenge siden sist gitt. Jeg fikk til og med det nye kameraet til å fungere *klapper seg selv på skulderen* Enjoy little ones.

---

On a completely different note: Det er fredagskveld, noe som betyr fredagsunderholdning på TV (yeah, I have no life) og de siste fredagene har jeg slavisk sett på Det store korslaget. Forrige fredag holdt jeg på å ramle inn i en dyp depresjon fordi jeg trodde jeg hadde gått glipp av det, men jeg hadde heldigvis bare blinksett på klokka.

Grunnen til denne ekstremt tåpelige og fullstendig ukarakteristiske oppførselen er jo selvfølgelig kjærlighet. Jeg har blitt dypt og inderlig avstandsforelsket i en av koristene på Team Simone, dog denne personen samlet sikkert ikke har hatt mer enn 30 sekunder på TV. Hva kan jeg si? Love knows no borders. Go Team Simone! ....I know. FML!

Dagen nærmer seg slutten. I mange timer har jeg hauset rundt. Skole, butikker, frisør. Mye på én dag for en person som ikke klarer å ha mer enn én tanke i hodet av gangen. Jeg har én avtale igjen før jeg, velfortjent, kan senke meg ned i sofaen på favorittkafeen og slappe av.

Jeg befinner meg på toppen av Karl Johan og jeg skal møte noen på Egertorget. Jeg er sent ute. Jeg trasker i raske klyv nedover den brostenslagte hovedgaten, og så skjer det. Det som jeg bare har ventet på helt siden frisøren min så ned på støvlene mine, sa de var kule og lurte på hvor jeg hadde kjøpt dem (Hvor jeg noe skuffende måtte svare Hønefoss. Men jeg kunne trøste meg med tanken at det helt sikkert er der VOE kjøper skoene sine hun også).  Jeg kjente en liten irritasjon. Et gryende gnagsår.

Og der stod jeg. Ti meter fra slottet og det som  kjentes som flere mil fra destinasjonen min med ett gnagsår som endelig hadde  brutt ut i full blomst. Eller, det å kalle det ett gnagsår bli feil. For det første: det var to! Og ordet gnagsår er ikke tilstrekkelig. Kjøttsår er mer dekkende.

Jeg må sett ut som en gammel dame på to og åtti år med leddgikt og brukket halebein der jeg skranglet meg nedover Karl Johan i et desperat forsøk på å forflytte meg uten å bevege beina mine. Og til de som lurer: det var ikke lett.

Det var like før jeg la meg ned på bakken og rullet de siste meterne. Det hadde sett flott ut. Gutt i tyveårene rullet nedover Karl Johan. Hadde nok blitt flotte overskrifter av det.

Men jeg kom fram, til slutt, og der fikk jeg lov til å hjelpe fire utrolig søte jenter med et skoleprosjekt. Jeg syns det var kjempehyggelig at dere hadde lyst til å ha hjelp av en gammel blogger og jeg følte meg bittelitt kjendis når dere tok bilder sammen med meg. D-kjendis, vel å merke.

Nå skal jeg se om jeg ikke får det nye, fæncy kamera mitt til å funke så skal dere ikke se bort ifra at det kanskje dukker opp en videoblogg i løpet av helgen. Jeg grugleder meg til å skru på kamera igjen. Det er 6 måneder siden sist.

Se på det du! Jeg kan hverdagsblogge fletta av hvem det skulle være! Ida Wulff ta deg en bolle!

Dette innlegget er tiltenkt eventuelt nye lesere og gamle lesere med demens eller gullfiskhukommelse. Jeg tenkte nemlig det var på sin plass å skrive et bittelite introduksjonsinnlegg. Det er jo en fin måte å starte bloggåret 2010 på. Og strengt tatt er det jo ren høflighet å introdusere seg. Dog de fleste av oss er gamle kjente liker jeg tanken på at det er en eller to av dere som har ramlet inn på bloggen for første gang nå i år. Dessuten må jeg jo ha noe jeg kan ha stående under "om meg"-seksjonen på bloggen.

Hei barn. Jeg heter Simen. Etternavnet mitt slutter på -und, noe som opp igjennom årene har ført til at en rekke personen har funnet det festlig å synge "Hvem er denne karen med skjegg og lue på? Han ligner litt på nissen i grunn. Det er ikke han det er Simen -und". Jeg bærer ikke nag mot Jon Blund. Det er jo ikke hans skyld. Dessuten har han nok hatt nok å stri med. Å være Øst-Tysk kommunistpropaganda kan ikke ha vært lett.

Jeg er gammel. Mest sannsynlig eldre enn deg. Er jeg ikke det kommer jeg nok til å le høyt av deg. Jeg er skadefro. En av mine mindre elskverdige egenskaper.

Også er jeg student. Egentlig ikke noe spennende å si om akkurat det. PR og kommunikasjonsledelse heter faget, og det er det jeg kaster bort store deler av dagen min på.

Når jeg verken leker flittig student eller hardcore blogger hender det jeg jobber. Da selger jeg ting. Som regel ikke meg selv, men bøker.

Jeg er sjenert, men har til tider et stor eksponeringsbehov. Det er en dårlig kombinasjon. Noen vil kanskje kalle det en splittet personlighet, men jeg er ikke gal. Bare utilregnelig i gjerningsøyeblikket.  

Din tur! Fortell noe spennende om deg selv!

Snurre meg, akka meg og sudliaten dei, nå er det allerede blitt søndag. Søndag og siste dagen i blogguke 1. Dæven døtte, jeg har holdt en hel uke! Stolt? Ja, jeg også!

Anyroad, det er på tide å mimre enda litt mer. Jeg føler meg som den gamle tanta som på død og liv skal vise fram de gamle feriebildene fra Costa del Sol som alle har sett tusen ganger. Veldig gøy for tante, ikke like gøy for alle andre. Men dere overlever vel.

Dagens første video, og nå skal vi langt tilbake. Dette er så old school som du får det. Jeg ser ikke ut, det er mørkt som pokker og jeg har et lite raserianfall. Dette er videoen der jeg, noe uheldig, skjeller ut småbarnsmødre. Jeg har aldri fått så mange sinte kommentarer på noen av innleggene mine som jeg fikk på denne her (seriøst! Jeg fikk hele 2 litt smågrinete kommentarer!) og jeg har i ettertid blitt fortalt, gjentatte ganger, at det er umulig å ha melkespreng og hengepatter samtidig. How the hell should I have known that?

Dagens andre video er den flest av dere ville se igjen. Nemlig den o´store ansiktsmaskevideoen. Den snakker vel egentlig for seg selv, men jeg kan, som en tilleggsopplysning, nevne at jeg ikke har prøvd ansiktsmaske siden.

Det får være nok mimring for denne gang. Dersom du har lyst til å se flere gamle videoer vet jeg at det finnes en gruppe et eller annet sted ute i facebook-land der mange av de aller første videoene mine ligger. Men jeg kommer ikke til å gi deg noen link. Du får fanken meg finne ut hva gruppa heter sjæl! Og videoene med Sofie og Joakim finner du ved å klikke deg rundt på deres respektive hjemmesider (eller blogger, hvis du skal være fin på det).

Da er det på tide med noen små tilbakeblikk på gamle videoer. Det har kommet inn mange ønsker. Noen ønsker går igjen mange ganger, mens andre ønsker kun går igjen en eller to ganger. Jeg kommer til å poste to videoer i dag og to videoer i morgen, også kan det hende at jeg en gang i blant utover våren (aahh, vår! Det hørtes kjærkomment ut!) poster noen gamle videoer da også. Som vi alle vet: retro er inn og vintage er hippt, så med dette kan jeg vel snart titulere meg selv "hipsterblogger". Flott!

Den første videoen er en som veldig mange spurte etter, nemlig epledelevideoen. Det var vel egentlig en video som skulle handle om noe helt annet, men som endte opp med at jeg på død og liv (og noe problemfylt) skulle dele et eple med bare hendene:

Da føler jeg at vi er godt i gang med bloggingen igjen. Velkomsten fra dere lesere har vært helt fantastisk og over all forventning. Her har jeg vært borte fra bloggverden i seks måneder og når jeg kommer tilbake får jeg 300 kommentarer på tre dager. Det er helt sykt! Noen som nevnte verdens beste blogglesere?

Så nå har jeg surret litt rundt i hodet mitt og lagt en liten slagplan. En framdriftsplan for bloggen om du vil. Mange av dere har lurt på hvorvidt det kommer til å bli videoblogger slik som før, eller om det kun kommer til å bli tekstblogging. Vel, kjære lesere, planen er å ha en god blanding. Det kommer til å bli en god del tekstblogging og cirka en gang i uken (fra og med neste uke) skal jeg prøve å snike inn tid til en liten video.

Jeg har ikke mulighet til å lage like mange videoer eller å blogge like ofte som før ettersom både skole og jobb krever sitt, men jeg håper at noen oppdateringer i uken skal være veldig overkommelig. Og ved å ikke overblogge (nytt verb! Jeg fant det på just nu!) håper jeg at både blogglyst og kreativitet skal holde seg på plass til langt ut i 2010.

Denne helgen her tenkte jeg at vi skulle ta en walk down memory lane og poste noen av de gamle videoene. Så dersom det er en spesiell video du vil se så får du si ifra i kommentarfeltet.

Høres dette bra ut? Er vi enige? Flott! Dere er nå en fin og medgjørlig gjeng. Kom hit og få en klem!

Ps. Som bildet hentyder er jeg sjuk og sengeliggende. Flott start på det nye året. Buhu på meg!

Det er som sagt mange dager siden sist du og jeg snakket sammen og siden den gang har det jo skjedd mye. Et spørsmål som jeg ofte får er hvordan det går med min elskede blå kampfisk Gumle. Det vorder meg derfor stor smerte å måtte meddele følgende:

Gumle sovnet stille inn (strengt tatt var det ikke stort den gutten gjorde som lagde spesielt mye lyd) den 20. desember i fjor. Dette var forøvrig samme dag som Brittany Murphy takket for seg, og jeg mistenker også at fru Johanssen i naboleiligheten kastet inn årene denne dagen. Tydeligvis ikke en spesielt lystig dag.

Selv om dødsfallet kom ganske overraskende på må jeg si at jeg nesten er mer overrasket over at det ikke skjedde tidligere. Det at ikke den fisken tok selvmord for lenge siden etter å ha vært fanget inne i den lille bollen sin, dømt til å måtte høre på meg syte og klage i mange måneder er jo et under.

Men jeg var glad i den lille Gumlebassen min (kjælenavn på kjæledyret selvfølgelig) og jeg håper han koser seg hvor enn han er nå.

Requiescat in pace little fishy, requiescat in pace.

Ps. Jeg har en nesten full boks med fiskemat som jeg ikke trenger lenger, dersom noen skulle være sultne.

Det er ett hundre og syttifem dager siden sist jeg satt meg ned for å skrive et blogginnlegg. Det er ett hundre og syttifem dager siden jeg var lei og ikke orket mer. Energien, kreativiteten og entusiasmen var borte og det føltes veldig riktig å takke for seg.

Så min plan for det kommende året, mitt nyttårsforsett om du vil, blir dermed å forsøke å holde liv i denne bloggen ett helt år. Jeg har hatt tilsvarende forsett før. Det holdt til midten av juli. Men det at man har feilet før er ingen grunn til å ikke prøve igjen.

Så med dette ønsker jeg gamle lesere, nye lesere, tilfeldige forbipasserende, konge og fedreland ett riktig godt nyttår. La oss håpe det blir et underfundig. et.

tomt innlegg

tomt innlegg

tomt innlegg

tomt innlegg

tomt innlegg